8 FORBANNA IRRITERENDE TING


Hat er kanskje verdens sterkeste ord etter chili. 

Jeg har en vane av å skrive opp alt jeg tenker på notater på mobilen. Gjerne bare korte stikkord helt ut av kontekst så jeg ikke skjønner en dritt når jeg kikker på dem ved en senere anledning. 20. September 2012 har jeg for eksempel skrevet «å le seg i koma». Veit ikke hvor det kommer fra, hvorfor jeg skrev det eller historien bak det, det bare er der. 4. April i år har jeg også notert; » I fish motherfucker». Dette var noe Snoop Doggydogg sa på roasten av Justin Bieber, og det falt meg altså såpass i smak at jeg knota det ned. MEN POENGET: 

På notatene mine har jeg en liste over ting jeg hater, som jeg fyller på etterhvert som disse tingene faller over meg og det nitriste livet mitt. Og jeg tror faktisk en del av det er relateable, så la oss irritere oss i en unison tankesalme av frustrasjon og lidelse!! 

Så irritert blir jeg:

Og kjør. 

NR 1: NÅR FOLK VED SIDEN AV MEG PÅ BUSSEN HAR GLEMT EGNE ØREPROPPER OG SPØR OM Å LÅNE EN PROPP AV MEG.

Kjære vedkommende, når du gjør dette har jeg mest lyst til å stikke den proppen et helt annet sted enn øret ditt. Jeg blir BÅDE sint OG skuffet, for vi er jo vanligvis venner? Hvorfor vil du meg da så vondt? Du kjenner meg, og du veit at for meg er buss- og bilturer meditasjon. Da vil jeg ikke snakke med deg, jeg vil ikke se på deg og jeg vil ikke dele propp med deg. Livet er en oppoverbakke av spiker med satan i toppen og Bieber i bånn når man har glemt ørepropper, og det er jeg klar over, og jeg unner det ikke min verste fiende. Men ikke vær en dick og gjør det til MITT problem. Ikke gjør min eneste place for fullstendig avslappning og verdensavkobling til en halvhjertet opplevelse med den forførende lyden av Mark Knopfler i det ene øret og rullende hjul, gråtende babyer, høylytt tygging og tung pusting i det andre. Kutt ut plis.

Jeg koker så av sinne at jeg blir helt rød i toppen av det der.

NR 2: DET ENE BRØSTHÅRET VOKSENDE MELLOM PUPPENE JEG MÅ NAPPE EN GANG I UKA.

Jepp. Det kommer igjen og igjen og igjen, fra samme hårsekk på samme sted. Det malplasserte, ensomme håret i kløfta som av en eller annen grunn har valgt å bosette seg akkurat der, er kanskje det mest irriterende jeg veit om på hele kroppen min. Finnes det andre enn meg som har hår på rare steder, eller burde jeg skrive en mail til Newton eller Discovery Channel eller noe sånt?

Lettere bekymret. 

NR 3: NÅR FOLK SIER » JAMMEN JEG ER OGSÅ FORKJØLA, MEN JEG DRO PÅ SKOLEN/JOBBEN ALIKEVEL».

Vel, da er du et standhaftig menneske som ikke lar deg stoppe av virus, basselusker og bakterier. Men nå er det jo gjerne sånn, at dette med sykdom og forkjølelse er litt individuelt. Kanskje du rett og slett skal tenke tanken at «oi shit wow, kanskje det mennesket der rett og slett føler seg litt verre enn det jeg gjør?». For når du ligger der med feber, en nese så tettpakka som absa til Jan Thomas og mandler som kjennes ut som om alle har vært en runde i rivjernet, og du i tillegg skal takle å bli beskyldt for å være en løgner og en bedrager av verste sort, da er det lett å legge seg ned og grine en skvett.

NR 4: NÅR GLIDELÅSEN KJØRER SEG FAST

Dette skjedde faktisk akkurat nå, med genseren min. Nå må jeg ha den på meg resten av livet, og det kan bli veldig varmt og svett nå som det går mot sommer og greier.

NR 5: NÅR SELVBEHERSKELSEN SVIKTER OG DU KLEMMER PÅ EN KVISE SOM IKKE ER KLAR HELT TIL DU FÅR ARR

Jeg veit ikke med dere, men å trøkke ut kviser er noe av det beste jeg veit. Det er en slags pervers nytelse ved det. Men en saftig morgen hvor du kikker deg i speilet og ser at YES, nå er to av tre klare for poppings, så klarer du bare ikke stoppe når du er ferdig med nr 2. Det er som å ha vært på smoothiekur i ukevis, og når det først er cheat day skal du bare ta èn bit av den deilige cheeseburgeren du har foran deg. Nei, jeg trukke det. Kvise nr 3 antastes dermed med liv og lyst, og du veit allerede at du ikke kommer noen vei, at slaget er tapt og at du vil ende med å kapitulere. Men alikevel trøkker og trøkker du helt til hele ansiktet ditt er blodig og det ser ut som The Joker har spydd på hele deg. Føkk.

 
Trollefar og trollemor og lille Olle Bolle i en og samma person aka meg

NR 6: FOLK SOM TAR FEIL.

De skal ha for standhaftigheten og kveruleringsskillsa der de står og hevder at kornsirkler er laget av ekorn og grevlinger som lager dette hver gang de begraver en kompis. Jeg vet ikke hvordan kornsirkler oppstår, men jeg vet at denne diskusjonen ender med at jeg sier «nei, dette blir for dumt», og at du da tror du har vunnet ettersom jeg er tom for motargumenter. Kjøss meg skrukk for skrukk.

NR 7: FOLK SOM HAR RETT.

Dette er nesten enda verre en folk som tar feil. Du hevder noe, kødden hevder noe annet, seinere på dagen sender kødden deg en link i facebookchatten som beviser at det kødden sa var riktig. Verste følelsen ever. Grusomt og horribelt, og man vil sende de sju landeplagene og litt ekstra på vedkommende kødd.

NR 8: NÅR ANDRE I BYGDA FIKK DE NYE SØPPELDUNKENE FØR DEG OG SKRYTER HEMNINGSLØST AV DET.

Det har vært mye skuling og sjalusi over dette her. Folk har flydd i tottene på hverandre på butikken, og en stund var jeg nesten sikker på at dette  ville utløse en apokalypse av de sjeldne. De som fikk søppeldunker tidlig VS de som fikk søppeldunker sent. Det var en tøff tid med mye vondt og mange dårlige minner, men nå tror jeg endelig at alle har fått dunkene de fortjener.

Ikke irritert nok enda? Kanskje du er typen som lar deg provosere av et YOLO SWAG duckfacebilde? Verdt et forsøk.

 

Er du skikkelig irritert nå? Bra. Mission completed. Vi blogges! 

KJÆRE KAJA; DU ER 16 ÅR OG BEINTØFF


Dette innlegget er opprinnelig skrevet 04.08.2016

 

I kronikken du skrev i Dagbladet 2. August Kaja, skriver du engasjerende og reflektert rundt en av de absolutt viktigste debattene vi som samfunn tar for oss i dag. Du skriver med empati, forståelse og håp mellom linjene, samtidig som du kritiserer et system som må forbedres, og Sylvi Listhaug, ei dame det er livsviktig for både oss og krigsofrene i Syria at gjør jobben sin godt.

Du er ung, men til tross for dette er du en saklig, god og faktaorientert samfunnsdebattant. Det er tross alt ungdommen, du og jeg, vi, oss, den kommende generasjonen, som skal leve i og ta vare på dette landet da nettrolla som nå angriper deg fra alle kanter er borte. Det er ditt, ditt og mitt, vårt engasjement som er det viktigste i fremtiden, og derfor skremmer det meg veldig at enkelte prøver å kvele deg til stillhet med helt vanvittig stygge, usaklige og morbide kommentarer. Men du, Kaja, du er faen meg en helt.

Du er 16 år, og folk bruker det som et motargument i parolen du debatterer. Når en motdebattant må bruke forfatters alder som motargument, er ikke dette da et tegn på mangel på andre motargumenter? Usaklig? Irrelevant? Du har blitt truet, trakassert og utsatt for ord jeg aldri i mitt liv hadde sett for meg ville bli sagt til en 16-åring i en politisk debatt før kommentarfeltenes tid, og det fra mennesker som bruker muslimers kvinnesyn som hovedargument for å «sende de tilbake dit de kom fra» eller «stenge grensene». De forteller deg at du fortjener å bli voldtatt eller at du skal hoppe i havet, fordi du kritiserer et system du skulle ønske var bedre. Bedre til fordel for alle, både for «oss» og for «dem», gruppene enkelte så gjerne deler oss beboerne av Tellus inn i.

Saklig kritikk må du regne med når du forfatter i media. Dette hadde du sikkert også gjort. Du var sikkert også forberedt på at trolla ville krype ut av hulene sine for å skremme deg til stillhet, men det er vanskelig å gjøre seg mentalt forberedt på noe som dette. Å bli stilt så til de grader til veggs, av mennesker som umulig egentlig kan ønske seg debatt, men snarere skriver kun for å såre, skremme, skade. Jeg har opplevd det samme som deg, Kaja, jeg har uttalt meg i innvandringsdebatten og blitt bedt om å dra til helvete og aldri komme tilbake. Jeg har fått langt over 100 kommentarer i innboks og i kommentarfelt hvor jeg blir fortalt hva for en dum, blond og naiv liten jente jeg er som ikke vil innse at samtlige muslimer er terrorister. Jeg husker den vonde klumpen i magen og jeg husker de dagene etterpå hvor jeg faktisk kjente på litt redsel hver gang det ringte på døra.

Jeg skrev naturligvis ikke et eneste sted at jeg er IS-sympatisør. Jeg skrev derimot, slik som deg, at det er ingen som har følt Islamsk Stats vrede like sterkt som flyktningene.

Jeg skrev ikke et eneste sted at jeg synes vi skal ta inn hele Syria til Norge. Jeg skrev derimot at vi må hjelpe innenfor den grad det er mulig, ta våre forhåndsregler og ro med vår åre i skipet som er verden.

Jeg skrev ikke et eneste sted at jeg har svaret på problemet. Jeg skrev derimot at vi må føre gjerne heftig, men saklig debatt rundt dette. Vi må tåle å være uenige uten å kalle hverandre små, ubetydelige horer. Debatt skaper løsninger. Usaklig dritt skaper større distanse mellom oss.

Jeg skrev ikke et eneste sted at jeg støtter hvert eneste aspekt ved islam. Jeg skrev derimot at jeg er svært kritisk til hele religionen, og at i min tid som frivillig på asylmottak har jeg hatt mange heftige diskusjoner med enkelte av flyktningene. Det vil si, de av dem som er muslimer. For husk at det faktisk er noen av dem som er kristne også, eller ikke spesielt troende i det hele tatt. Men hvordan skal vi kunne fortelle dem om og inkludere dem i vårt syn på verden dersom integrering ikke er en del av planen? La meg komme med et eksempel: Jeg og en venn jeg fikk på asylmottaket diskuterte homofili. Han mente det var synd i Guds øyne, men at det var opp til Gud å dømme vedkommende, og ikke han. Jeg mente selvfølgelig at dette var bullshit og at hvis det finnes noen Gud, så tviler jeg på at han er spess opptatt av legning (som forøvrig er like naturlig uansett bi, streit, homo eller lesbisk, det finnes blant mennesker og det finnes blant dyr, så hvorfor i alle dager skulle Gud skape hele verden uten å eventuelt fikse en så vanvittig «viktig» glitch i matrixen? beats me). Jeg viste ham et bilde av en venn av meg som er Drag Queen, og han utbrøt «Wow, he is so pretty!». Noen dager senere snakket jeg med han igjen, og han fortalte meg at han hadde tenkt mye på det jeg hadde sagt, og at han hadde lest en del om det vitenskapelige rundt homofili. De følgende ordene jeg fikk høre fikk meg nesten til å grine av glede: «I have changed my mind completely».

Tilbake til deg, Kaja: Du skrev heller ikke noe av dette. Du skriver ikke hvordan du vil fylle Norge til randen med kriminelle og voldtektsmenn. Du skriver at du ønsker å hjelpe. Vi kommer aldri til å greie og bekjempe forvridde, forjævlige kvinnesyn og trangsynthet med lukkede dører og lukkede sinn. Og dette gjelder like mye radikal kristendom som radikal Islam. Det er ditt engasjement som teller, Kaja. Det er vi som har makt til å forandre den verdenen vi skal vokse opp i. Du er ei beintøff jente som jeg tror og håper kommer til å fortsette å debattere saklig politikk fremover til tross for det du har opplevd de siste dagene.

Du må ikke tie, Kaja. Du må snakke høyere og høyere helt til ekkoet i nettrollas huler blir så uutholdelig at de ser seg nødt til å komme ut i lyset. For veit du hva? I sola blir troll til stein.

Mvh medblondie, i likhet med deg et dumt og naivt lite jentebarn som ennå ikke har valgt å miste trua på en bedre verden.

Lik Juliafrika på Facebook her 

 

OM SØRSTATSFLAGG PÅ COUNTRYFESTIVAL


Countryfestivalen. Med en helt unik atmosfære ønsker Seljord Cowboys & Cowgirls velkommen til årets største begivenhet for både de novise og ekspertene i en subkultur bestående av mer lær enn selv de mest hardbarka S&M’erne kan drømme om. Det er hatter, det er boots, det er hjemmesnekra ølhylster i beltene med de gampesvære beltespennene på, det er lange frakker, frynser på jakkene, rutete skjorter og heftige barter. Redneck-faktoren er høy, men det er noe vakkert ved det her. Her er folk like, dog så forskjellige fra alle andre. En liten gruppe mennesker med hjertet sitt i countrymusikken, på et sted hvor, uansett hvor rar du er, det alltid vil finnes noen som er hakket rarere. Og folk nyter å bare kunne få være seg sjæl. Jeg hørte at iløpet av hele festivalen, var det et eneste tilfelle hvor politiet måtte bryte inn i en slosskamp. Jeg kjenner ikke statistikken rundt andre festivaler, men det må da være ganske bra? Til tross for at ca 80% av alle countrysanger på kloden inneholder strofer om enten øl eller whiskey, og at deler av countrymusikkens subkultur vitterlig drikker deretter, så har de fremfor å trekke ølen fra hylsterne sine i en rølpete russisk rullett, heller holdt hverandre glade og fornøyde med banjoklimpring og historier om hverandres Pickuper.

For meg, som forøvrig alltid har hatt en forkjærlighet for Johnny Cash, Alan Jackson, Hellbillies og resten av countryverdenen men som ikke tar på meg hatt og roper YIIIHAAA hver gang jeg hører på dem av den grunn, var countryfestivalen helt fantastisk. Herregud, så fint jeg hadde det. Det var bare to skår i gleden; det ene var at jeg ikke rakk å ri på den mekaniske oksen på stedet. Det andre var sørstatsflagget.


Foto: HER

For mange symboliserer dette flagget raseskille, diskriminering og slavehold. I etterkant av at en mann som poserte med dette flagget skjøt og drepte ni mennesker i en kirke i Sør-Carolina i fjor, ble det voldsom debatt rundt dette flagget i USA. Det endte blant annet med at flagget ble fjernet utenfor delstatsbygningen i Sør-Carolina. Men hva betyr det egentlig for nordmenn på countryfestival?

Jeg ønsker ikke å angripe en subkultur jeg selv er så glad i, det bare overrasket meg veldig å se dette flagget svaiende fra  omtrent annenhver campingvogn. Det fantes på capser, på T-skjorter, i små og store former over hele plassen, og jeg bare lurer på hva som er tanken bak det? Har sørstatsflagget blitt redusert til et rednecksymbol? I fjor stusset blant annet den amerikanske countryartisten Doug Seegers på dette her, da han gjestet countryfestivalen. «Hva er greia med at folk har sørstatsflagget her? Veit de ikke hva det betyr?»

Så. Veit de ikke hva det betyr? Eller veit de hva det betyr, men at det ikke har samme betydning for dem? Er det, for countrynordmenn, et symbol på countrymusikk, på en cowboylivsstil, på rednecklivet? Eller hva er greia? Er det vanskeligere for Morgan Kane og Lucky Luke å erkjenne symbolikken grunnet politisk uenighet, eller er det som da tredjeklassingene tegnet hakekors med kritt på asfalten i skolegården fordi de ikke visste hva det sto for, men synes det så kult ut?

Jeg hadde det kjempefint på countryfestival, og samtlige av de jeg møtte der var kjempehyggelige, uavhengig av om det hang sørstatsflagg fra campingvogna deres eller ikke. Jeg spør deg av oppriktig nysgjerrighet, du som kanskje var der, som kanskje har et eller annet slags forhold til flagget eller som kanskje vet noe om hva for slags betydning det har for nordmenn med sans for countrylivet, om hvorfor? Jeg bare spør asså. Keep vibin.

OT: Den blå vinen som har kommet nå smaker høgg. Men vi greide å kose oss gløgg på festival lell. Vi blogges!

Lik Juliafrika på Facebook her!

 

HVORFOR SPYTTER DU PÅ FREMMEDE?


En sjelden gang hører jeg historier som får meg til å revurdere hvorvidt verden virkelig utvikler seg, eller om vi bare synker sakte men sikkert ned i en kvikksandpytt og bruker de siste timene vi har på å hallusinere, og ser for oss en langt bedre jord enn det som er tilfelle. Historier som er så langt unna min egen virkelighet at jeg har vanskelig for å fatte at de eksisterer. Hvorfor spytta du på kompisen min?

Du kjenner han jo vitterlig ikke. Du veit ikke hvem han er. Har du sjekka han opp på Facebook? Han er kokk. Er det derfor du valgte å spytte på ham? Kanskje du mener det er et skittent yrke, eller at du har hørt en eller annen vill konspirasjonsteori om at myndighetene bestikker restauranter over hele landet for å servere det norske folk mat med bittesmå chiper i, så de til enhver tid kan overvåke samtlige nordmenn? Tror du han er en marionette for Marvelskurk-wannabeene i regjeringa?

Kanskje det var fordi han er flink til å synge, og at du er sjalu. Han var bygdas store stemme, du var bygdas største flopp. Du hadde kanskje hatt din audition nr 357 den dagen, og var deprimert fordi du snart var nødt til å innse at sangdrømmen din aldri ville bli til virkelighet. Også gikk denne begavede mannen forbi deg, og du ble provosert. Det var en spontan handling du angret på straks du kom hjem og fikk roet deg ned. Hadde dette vært tilfelle er jeg sikker på at han vil tilgi deg om du ber om unnskyldning.

Eller kanskje det var fordi han har bilde av seg selv med Tone Damli på facebook? Eller fordi han har så mange venner? Var det fordi han har lyst krøllete hår, eller var det fordi han i praksis er så lite provoserende at det gjør ham provoserende? Var det fordi han er fra bygda? Var det fordi han som baby i 1994 vant «ukens vinner» i Se&Hør fordi han var så søt? Jeg skjønner at det kan være bittert.

Jeg har tenkt ganske mye på hvorfor du valgte å gjøre det du gjorde, og jeg har prøvd å forme alle slags forskjellige teorier. Og etter å ha presentert mange av dem ovenfor her, sitter jeg egentlig bare igjen med èn til. Den eneste av dem jeg ikke helt kan forstå. De ovennevnte teoriene gir deg i hvert fall en slags idiotisk form for motiv, men den siste teorien gjør ikke det. Den gjør deg egentlig bare til et rasshøl: Du spytta på kompisen min fordi han er homofil, og av og til kler seg i drag.

Fy fader ass. Han er ganske fin her eller????? Fotograf: Morten Skalstad.

Hvis det er denne teorien som stemmer, så vet jeg ikke helt hvordan jeg skal argumentere for å få deg til å forstå at det du gjorde ikke er greit. Du lever jo i Norge i 2016 du også, og du har sikkert både TV, internett, tilgang til aviser og alt annet som kan opplyse deg dersom det er noe du ikke skjønner. Hvor lenge synes du at disse fordommene dine skal få leve? Er det ikke bedre å bare knuse dem ved å lese seg opp litt på temaet?

Hvorfor er det fortsatt sånn at de homofile først og fremst er homofile, dernest mennesker? Blir de snakket om blir legning presentert før alder, utdanning og yrke. Homofili er ikke et personlighetstrekk. Jeg synes forøvrig Thegiant beskrev akkurat dette ganske spot on her: http://thegiant.blogg.no/1455898936_19022016.html

Odd Simen har hatt flere slike opplevelser etter at han kom ut av skapet. En lørdag han var ute som drag queen ble han slått inn i et speil på toalettet på et utested. Han rakk ikke forsvare seg, han rakk ikke en gang å se gjerningsmannen. Han endte på legevakta den kvelden, med hjernerystelse og flere sting over øyet. Fordi han er homofil.

Odd Simen forteller: «Jeg var vel egentlig klar over at jeg var homofil i ung alder, men prøvde å fortrenge det ettersom jeg bodde i et kristent hjem. Jeg har til og med blitt bedt for, haha. Men jeg har også hatt en indre kamp med meg selv i mange år om hvorvidt jeg virkelig er homofil, eller om jeg er født i feil kropp. Jeg har alltid vært fascinert av hår, sminke, mote og alt det der så var en naturlig sak å begynne å lure. Har også kledd meg ut med parykker og kjole siden jeg var liten! Men ettersom jeg vokste opp i det hjemmet jeg gjorde så hadde jeg ingen å snakke med om det, og jeg fortrengte det derfor mest mulig.»

Odd Simen levde i det såkalte «skapet» frem til juli 2014, da han var 19 år gammel. Han forteller at han omsider følte seg klar for å være seg sjæl. Vi vennene og venninnene hans ble ikke akkurat overraska, men derimot ble vi veldig glade for at han endelig ville fortelle det selv. Dog synes jeg det er veldig synd at det fortsatt er sånn at mange homofile ser seg nødt til å «komme ut». Hadde ikke fordommene vært der ville det vel vitterlig ikke vært noen grunn til å bære på legningen sin som en stor hemmelighet frem til man føler seg sterk nok i psyken til å takle de eventuelle ramaskrik som følger. Jeg opplever at de aller fleste kronikører og artikkelforfattere er enige med meg, og at det har blitt sagt ufattelig mange ganger, men jeg sier det igjen; Det bør ikke ha noe å si. Det er like viktig som at en blondine er naturlig brunette, at et menneske liker svart neglelakk bedre enn rød, eller at noen liker Poirot bedre enn Sherlock.


Fotograf: Morten Skalstad

Jeg spurte Odd Simen om han noen gang har angret på at han kom ut som homofil.

«Jeg har ikke akkurat angret på at jeg kom ut av skapet, men jeg skulle gjerne bare vært hetero…ha kone og en mulighet til å få egne barn en dag. Jeg har ved flere anledninger opplevd at kommentarer har blitt slengt etter meg, og møtt mennesker som har hatt en veldig aggressiv holdning rundt legningen min. Men man må jo ikke la seg skremme.»

Så, du som spytta på kompisen min, vit at det du gjorde virket mot sin hensikt. Odd Simen veit at han har en massiv majoritet med seg, og at det til syvende og sist er du som blir nødt til å sitte igjen med alle fordommene dine, og det er ikke noe jeg unner noen.

Avslutningsvis spør jeg om Odd Simen har noen råd til de som er stuck i skapet enda, og han svarer følgende:

«KOM UT, KOM UT!!» Du kommer IKKE til å angre. Det er ikke før du kan vise verden hvem du virkelig er at du faktisk lever! Love love <3 <3″

Lik Juliafrika på Facebook her

 

Å VÆRE OPPMERKSOMHETSSYK


Hola! Lets be serr litt peeps.

Her en kveld klikka jeg meg innom en blogg skrevet av ei jente jeg kjenner, og som jeg pleier å lese. Jenta heter Sandra, og jeg oppfordrer forøvrig samtlige til ta en tur innom bloggen hennes HERhun skriver godt, er åpen og ærlig om livet, dessuten er hun ektere squat goals enn Beyoncè og Kim K. Ænivæi!

Sandra hadde nylig lagt ut et innlegg hvor hun skrev at hun ønsket seg spørsmål til en spørsmålsrunde, du veit, slik bloggere ofte gjør. Det er en god måte å connecte med leserne på, det er godt og motiverende for skrivesperra, og det er gøy. Jeg hadde en spørsmålsrunde sjæl for ca hundre år siden, lenge før bloggen hadde verken facebookside eller leserskare større enn en liten håndfull, men noen spørsmål fikk jeg, og jeg husker hvor moro det var å lire av seg skrønete svar til de som faktisk hadde tatt seg tid til å lure på ting om meg (noen av de dog påtvunget av undertegnede til å spørre meg spørsmål, lol).

Sandra hadde også fått mange morsomme og gode spørsmål fra hyggelige mennesker som tilsynelatende fulgte bloggen hennes på alt fra periodisk til daglig basis. Men et spørsmål skilte seg litt ut fra alle de andre, og lød som følger: «Hvorfor poster du så mye ting som skriker etter oppmerksomhet? desp?». Jeg så også at et annet ord ble brukt, et ord jeg ikke helt forstår; Oppmerksomhetssyk.

Og så sitter jeg der igjen da, atter en gang etter å ha lest i et kommentarfelt på nett, og lurer på hvorfor disse trolla ikke snyter seg i dasspapir som alle oss andre fremfor å kline snørra si utover hele verdens sosiale medier. Dette er en uskyldig kommentar i forhold til mye annet som blir skrevet, selvsagt, men i min verden er den i hvert fall per definisjon nedlatende, arrogant og bare helt og fullstendig unødvendig. Og hvor mange kronikker skal det egentlig skrives om det her før det indoktrineres hos samtlige at verden blir et litt koseligere sted om vi er snille med hverandre? Hvordan er egentlig hjernen skrudd sammen hos de som tror det er bedre å være sassy og spotsk enn å heller la vær å si noe? For kjære vakre vene deg, din tanke er fri og ingen skal få ta fra deg dine spydige tanker om hvem du nå enn måtte hate så fælt, men hvorfor må du fortelle om det? La meg få påpeke at nå snakker jeg på generell basis om hat, mobbing og usakligheter på nett, og ikke nødvendigvis kommentaren som Sandra fikk. Men la oss gjøre den om til spørsmål som omhandler oss alle, og svare på dem på saklig vis, shall we? Svarene mine blir selvsagt kun refleksjoner og hypoteser, men yo. Vi prøver!


Hva et bilde av kattungen min gjør her, spørru? LOL, MITT FORA, JEG BESTEMMER ILLUSTRASJONSBILDENE!! Kanskje man kan tolke det som en slags symbolikk for å prøve å takle negativ respons på en grasiøs måte, men at kroppen ikke greier det helt? 

Er vennene dine på Facebook oppmerksomhetssyke fordi de oppdaterer statusen sin innimellom? 

Mitt svar: Nei. Å skrive Facebookstatuser er ikke sykelig. Det er snarere et ønske om å formidle, og et ønske om respons. Har du tenkt over i hvor mange dagligdagse situasjoner dette er tilfelle? Denne formen for dialog, formidling og respons? Sjekker du inn på Palmesus i Kristiansand så er det fordi du vil fortelle vennene dine at du er der og at det er noe du ønsker å dele med vennene dine. Det er ikke sykelig, det er en måte å spare på minner på.

Er læreren din oppmerksomhetssyk fordi h*n prøver å holde på opperksomheten din gjennom skoletimen? 

Mitt svar: Nei. Tuller du? «Oh jeez, ah, heck, læreren min står og prater til oss oppe ved tavla hele jævla timen og bare forventer at av skal lytte til det han har å si bare fordi han har tatt en lang og vanskelig utdannelse for å formidle kunnskap videre til kommende generasjoner. Så forbanna oppmerksomhetssjuk han er a!» Lollorama, KOKO! Greit, dette eksempelet var litt far off da, i’ll give you that, men jeg huker det av som valid!

Er politikere oppmerksomhetssyke da de fronter sine paroler i media? 

Mitt svar: Nei. Oppmerksomhet vil de åpenbart ha, for igjen så handler det om kommunikasjon, formidling og respons. Men det er ikke sykelig.

Er forfattere oppmerksomhetssyke når de gir ut en bok og betaler for annonsering og reklame? 

Mitt svar: Nei. Å være forfatter er en jobb, og en hard en sådan. Og skal man lykkes må man jobbe hardt, og sloss for nettopp oppmerksomheten. MEN DET ER IKKE SYKELIG. 

Også til the main point da; er bloggere oppmerksomhetssyke fordi de deler tanker og erfaringer fra og rundt sitt eget liv? 

Mitt svar: nei. Bloggere er skribenter, ofte type amatør (hvilket spiller ingen rolle), som har skapt sitt eget fora hvor de kan poste hva de måtte ønske uten å plage noen som ikke ønsker å lese eller se det de poster. Noen skriver med ambisjoner om å bli best i faget, noen bruker det som trening, noen bruker det som terapi, noen har det som hobby. Vi tvinger ingen til å gå inn på bloggene våre. Vi sender deg ikke hatbrev i posten eller plasserer en pose med brennende bikkjedritt på trammen din om du går inn på bloggene våre, begynner å lese, skjønner at dette ikke interesserer deg og går ut igjen. Du trenger ikke følge oss, og du har all rett i verden til å scrolle forbi postene våre om de mot all formodning skulle dukke opp på Facebook. Er du ikke interessert i sport så liker du ikke «Sport Nettavisen» på Facebook. Du kan til og med blokkere hele siden om du vil. Og dette kan du også gjøre med min blogg, Sandras blogg, og alle andre bloggere, nettsider eller mennesker du ikke ønsker å gi oppmerksomhet! Er det ikke en fantastisk verden vi lever i? Da sparer du deg for den ene scrollebevegelsen med tommelen du er nødt til å utføre for å bla forbi det du ikke liker som allikevel dukker opp, som tross alt koster deg langt mindre tid enn det det gjør å legge igjen en hatkommentar 😉


Lurker du i buskene, slik Hjørdis gjør her, etter neste blogger du finner uinteressant for å fortelle dem at de er nettopp det? Slutt opp. Les en bok eller noe sånt isteden. Bingewatch Game of Thrones kanskje. Det er dritbra. 

Jeg har aldri helt skjønt den greia hvor folk så voldsomt aggressivt skal irritere seg over alt som dukker opp foran dem som de ikke ønsker å se. Èn ting er å være uenig med hverandre, det blir noe helt annet! Saklig debatt skaper løsninger, og løsninger bygger landet. Men dette handler om unødvendig dritt, mobbing, usaklige kommentarer skrevet kun for å dra andre ned i søla. Det vil ALLTID finnes UENDELIG med kronikker, informasjon, bilder, videoer og saker og ting som interesserer akkurat deg langt oppi ratata, men jordens populasjon har nå en gang utviklet seg slik at vi er forskjellige, og one man’s trash is another man’s treasure etc etc etc. Jeg synes det er helt rart å kronikkere om det her, jeg som 10000000000 andre, men gud som det irriterer meg at vi fortsatt er så opptatte av å plante det frøet som vokser seg til en vond klump i magen hos andre. For det er ikke alltid det skal så mye mer til, enn en sånn kommentar som for eksempel det Sandra fikk. Jeg husker for eksempel min aller første hatkommentar på bloggen, som jeg fikk da jeg var på ferie i Egypt. «Blablabla herregud så tragisk blabla for en taper du er blablabla alle kan visst blogge nå til dags». Sleng inn litt flere fornærmelser og noen flere skrivefeil så haru’n, lol. Den kom fra ukjent IP-adresse og var sannsynligvis fra et menneske jeg aldri har møtt, men allikevel svelget jeg kommentaren, kommentaren ble til et frø, og frøet ble til en klump i magen de tre neste dagene av ferien min. Jeg slettet den kommentaren med en gang jeg hadde lest den, og det angrer jeg veldig på i dag. Jeg angrer på at jeg ikke svarte med humor og kjærleik tilbake, for det tror jeg vedkommende hadde trengt.


Sett deg heller ned og lukt litt på planter og blomster, honey. Verden er vanvittig vakker kjære!

Så! Kronikkus Finitus, moralen er som i mange i Disneyfilmer samt en del av Æsops fabler eller wtf han het for noe igjen han som skrev om løven og musa; Vær ålreite mot hverandre a. Plis.

Lik Juliafrika på Facebook her! 

 

GRÅTENDE BABYER PÅ BUSSEN


Her en dag skulle jeg en tur til Drammen. Jeg skulle ta buss og gikk på den i Hvittingfoss, betalte, fikk billett og satte meg ned noen rader bak i bussen. Noen seter bak meg satt det en dame, med ei lita jente på 6-7 år kanskje ved siden av seg, og en liten baby i babysetet foran seg. Jeg pleier vanligvis å høre på musikk på bussen, men hadde glemt headsetet mitt den dagen og fikk dermed med meg litt av det som skjedde rundt meg.

Dama med barna virket sliten, lei seg og frustrert. Babyen gråt litt, slik babyer gjerne gjør, og den vesle jenta ved siden av krevde sin del av oppmerksomheten, slik barn gjerne gjør. Men så hører jeg henne snakke i telefonen, og sier oppgitt at hun bare må gå av på neste stopp, flere stopper før hun opprinnelig skulle av, fordi noen av de andre passasjerene hadde blitt sinte på henne og at hun ikke orket å sitte der mer. Folk hadde altså blitt sinte på en mor fordi babyen hennes gråt på bussen. Og når folk blir sinte på en mor som helt åpenbart gjør så godt hun kan fordi babyen hennes gråter, da er de folka rasshøl.

Jeg hørte henne synge «det bor en baker i østre Aker» med lav, mild, beroligende mammastemme. Jeg hørte henne prøve å skjule frustrasjonen i stemmen da den vesle jenta maste om de var framme snart. Jeg kan ikke fatte og begripe hvordan noen virkelig kunne blitt forbanna på dette mennesket, som bare virket å være en god, tålmodig, nydelig mamma med en utålmodig datter og en litt sliten baby? Tåler man ikke lyden av en gråtende baby kan man enten ta taxi, kjøre bil, gå eller rett og slett bare ha med seg ørepropper når man reiser kollektivt. Men det er litt synd det også. For jeg for eksempel, som satt der uten musikken min, jeg hørte riktignok denne babyen gråte. Men jeg hørte også denne babyen le, og babylatter må jo være noe av det fineste å lytte til i verden. Den fikk i hvert fall meg til å smile der jeg satt. Jeg og den lille familien gikk av på samme stopp, og da jeg fikk litt kjapp øyekontakt med moren midt oppi et lite kaos av poser, barn, vesker og barnevogner, så benyttet jeg sjansen til å fortelle henne at jeg syntes hun hadde gjort en fantastisk jobb med barna på bussen, at jeg hadde skjønt at det hadde vært litt dårlig stemning og at jeg håpet hun ikke tok seg nær av det. Da fortalte hun meg at flere passasjerer hadde vært sinte på henne hele turen, og at det hadde vært veldig ubehagelig. Forståelig nok var hun sikkert litt sliten, men hun smilte bredt allikevel, fikk balansert posene og veskene og barna, takket for praten og la oppreist, positiv og stødig i vei videre.

Jeg forstår at mennesker som er plaget med hodepine, er fyllesjuke, slitne eller av en eller annen grunn irriterer seg veldig over barnegråt, kan synes det kjennes ut som om det borres i hjernebarken da babyskrik forekommer. Men nå er det nå en gang slik at alle har lov til å reise kollektivt, enten du er 0 eller 100 år. Og løsningen er så enkel og billig; ørepropper. Eller boikott av kollektivtrafikk selvfølgelig, men det er da vitterlig litt unødvendig spør du meg.

Så shoutout til deg, du mammaen med den beroligende sangstemmen og den positive innstillinga, jeg håper dere kom frem dit dere skulle og at dere har det helt topp og at du nyter lyden av latteren til babyen din. For den er helt nydelig! Og til alle dere andre frustrerte mødre med gråtende babyer på offentlige plasser: dere er forbanna fantastiske. Klem til dere!!

I mangel på gråtende babyer å illustrasjonsfotografere slenger jeg med et såkalt smilebilde av meg selv fordi jeg har hørt at smiling er smittsomt. Inget innlegg uten bilder, og ingen ordentlig blogger uten bilder av seg sjæl. 

Lik Juliafrika på Facebook her!

IKKE ENDA ET INNLEGG OM KROPPSPRESS


Sykt perfekt. Sofie Elises pupp. Kronikker spredt fra internettets største aviser til de mest shady, innerste krokene, slik at uavhengig av hvilken subkultur du tilhører, slipper du ikke unna. Hvor mange ganger har du tenkt «Å FYTTI HÆLVETE JEG ORKER IKKE ENDA EN MENING OM HVEM SOM HAR SKYLDA FOR KROPPSPRESSET» iløpet av uka? Men som en dilettant tredjepart uten annen utdanning enn litt over 20 år som jente i det norske samfunnet, spør jeg meg selv hva som egentlig er riktig.

Er det Internett som har skylda? De fleste har vel fått med seg hva Photoshopere er i stand til by now? Er det barn og ungdom som har skylda selv? Er det dem som i så stor grad lar seg styre av hverandre at forventningene høynes til det sjukelige og dermed gjør ballkjoler for 30 K til en norm? Nei, det er nok hele verden som har misforstått og oppfattet ting feil. Det viser seg at det bare er jeg, Knut Borge og Steinar Sagen som har vokst opp til å skjønne greia. Vi som er i denne delen av skalaen har blitt påvirket av en helt annen type kroppspress enn de såkalt «sunne» og «friske». Vi opplever det på daglig basis, det innprentes i våre hjerner som en mislykket lobotomi utført med småkvist og strikkepinner. Vi er sexylubne. Og nå skal jeg presentere for dere hvem som har skylda.


Throwback til en fyllesjuk søndag i sommer

OLE BRUMM

Folkekjær? Ja. Søt? Utvilsomt. En subtil bidragsyter til et virkelighetsfjernt kroppsideal? Absolutt. At en slik karakter fremstilles som symbolet på cuteness og godhet synes jeg er en fornærmelse mot antropologer verden over. Skaperne av Ole Brumm viser en på grensen til apatisk arroganse ovenfor unge jenter og gutters selvbilde, og presenterer attpåtil honning som en slags Grete Rhode-approved diett. Virker ikke dette litt shady da? Jeg er som sagt dilettant, men jeg levde lenge før jeg plutselig en dag forsto at kroppsidealet mitt i hele min barndom hadde vært en teddybjørn med leversvikt. Fy faen, Disney. FY faen.

MUMMITROLLET

Enda en gjeng med barndomshelter med inadekvat virkelighetsnærhet. En kulerund familie med vanskapte, korte lemmer og neser større enn hjernen. Hvor mange negative tanker om eget utseende som følge av å ha sett på Mummitrollet tror du har lagret seg i barns underbevissthet og senere har blomstret i form av neseoperasjoner for alle konfirmasjonspengene? My guess: Mange. 

Og èn ting til; hvor realistisk er det EGENTLIG at mummimammas mormors urter hjelper mot alle vondter i verden? Min mormor sverger også til urter, dog består hennes kjøkkenhage av kålrot og cannabis. Hva driver du egentlig med når du reiser sørover, Mumrik? Er du en hasjbaron, en del av Mummimammas mormors pyramidemafia og dealer for hele Mummidalen? Er det du som holder Mummipappa med vival for hans «vonde rygg» og Lille My med speed og kokain?

NODDY

Noddy. Den lykkeligste fyren i hele Lekeland. Med hans urealistiske, sirkelformede hode og rødmussende kinn råner han rundt i cabrioleten sin og tar hele fuckings Lekeland med storm. Er det sånn det er? Spis deg til radikale bollekinn og skaff deg ei fet kjerre, så er du uten diskusjon øverst på den sosiale rangstigen? Du provoserer meg, Noddy, og jeg tror du er grunnen til min ukontrollerte rødming. Tenker du noen gang på at du tross alt er et forbilde?? at mitt underbevisste ønske om å se ut som deg i barndommen nå fører til økt blodsirkulasjon i ansiktet hver gang jeg møter noens blikk? Du og den jævla bilen din kan dra til rasshølhælvete og bli der til ragnarok sluker oss alle.


rødmussen.

ELSE KÅSS FURUSETH

Else er urealistisk pen. Hun er en av de mest sexy sexylubne jeg vet om, og hun rocker stilen better than anyone. Finnes det ETT menneske her i verden som skaper et urealistisk point of view på det å være sexylubben, så er det Else. Jeg har så vanvittig stor respekt for henne, samtidig som jeg hater henne litt for å skape dette uoppnåelige kroppsidealet. Hvordan er det mulig å være så akkurat passe? Det eneste problemet med å ha deg som kroppslig forbilde, Else, er at det er så forbanna vanskelig å være like fin som deg. Du har gitt oss korte, gode og litt runde en stemme, men til hvilken pris? Du er boka, jeg er filmen. Du er Jacobs Utvalgte, jeg er First Price. Du er en orkidè, jeg er en kaktus. Du er, og vil alltid være, litt bedre på å være sexylubben enn meg. Det å være en bedre sexylubben betyr ikke at du er mer eller mindre sexylubben enn meg, du er bare så perfekt sexylubben til å være akkurat deg. Du har funnet den gylne middelvei. Når det er sagt vil du alltid inspirere meg til å streve etter perfeksjon.

Det er to personer i verden jeg kunne blitt lesbisk for; Ruby Rose og Else Kåss.

 

Plis. Ikke gjør som meg. Ikke la deg påvirke av urealistiske kroppsidealer lik (og ulikt) de representerte ovenfor. Som Radioresepsjonen sier i en av sine aller første spalter tilbake i 2006; Know my body, love my body. Jeg skjønner at det er vanskelig, om ikke umulig, å ikke la seg påvirke litt av og til. Men jeg oppfordrer allikevel på det sterkeste til å love yo’self. Enten hobbyen din er bikinifitness eller Netflix; DRITBRA! Maraton er maraton, som jeg sier, enten det er type løp eller type serie. Sånn for helsas skyld skulle jeg gjerne hatt gjennomført begge deler, men vi får se. Det er ikke sikkert jeg gidder. Sannsynligvis ikke.  🙁


i farta mot et bedre og fordomsfritt liv, serru 

Lik Juliafrika på Facebook her

 

8 GANGER JEG PRØVDE Å VÆRE KYLIE JENNER


Vi kjenner alle til Kylie Jenner, realitystjerne i Keeping up with the Kardashians og utvilsomt ei av verdens nydeligste jenter. Hun er kjent for å filme seg selv og kroppen sin på Snapchat, er opphavet til den berømte #KylieJennerChallenge som fikk fjortislepper over hele verden til å hovne opp og blø, og hun er dessuten en kløpper på Instagram. Kylie er ekstremt fotogen, og legger ofte ut bilder av seg selv fra photoshoots. Jeg tenkte jeg skulle prøve meg på noe lignende, og bestemte meg for å prøve å herme etter noen av bildene hun har postet på instagram. Jeg vil jo gjerne være like fin som Kylie, så jeg prøvde så godt jeg kunne. Bildedryssolini!

Jeg kjører dessverre ingen Hummer (eller hvadeterforno), så jeg måtte posere på scooteren min.

Til venstre: Kylie i sin flekkete pelskåååbe. Så litt varmt ut der ved bassengkanten under de palmene, men herregud, det er fashion da. 

Her tenker dere sikkert: her MÅ jo Julia være photoshoppet, ingen har vel så flotte former og feminin holdning? 

Du og den pelsen din, Kylie! Har du kjøpt din også på Europris? 

Ronny var ikke helt down her. Han var rimelig forbanna på meg ganske lenge etter at jeg tvang han med på detta.

When you turn on front camera by mistake like 

Cellmates 

Kylie by the pool..

Jeg har ikke noe basseng i hagen, men det hender jeg tar meg en dukkert i hageslangen. 

Noen ganger er alt som trengs en liten Kylie-inspired photoshoot for å få tilbake selvtilliten. Vi blogges. 

Lik Juliafrika på Facebook her! 

VERDENS KJEKKESTE GYNEKOLOG


I går var jeg i Oslo hos en gynekolog. Ikke fordi det feiler meg noe, men fordi det var tid for en rutinemessig sjekk, samt å utelukke skremmende grunner til at jeg har menssmerter som periodevis griper tak i meg og vrir og vrenger på samtlige organer i kroppen min, og tvinger meg ned i knestående idet krampene setter seg. Ofte sitter jeg på huk i en ti minutters tid før vissheten om at jeg har svelget en rotte med rabies som gnager seg fra livmor til lever and back again gir seg, dødsangsten slipper taket og jeg kan reise meg kaldsvett opp og fortsette å gå.

Da jeg altså hadde kommet frem til venterommet utenfor gynekologens kontor, satte jeg meg ned og ventet på min tur. Jeg var ikke spesielt nervøs, selv om jeg bare hadde vært hos gynekolog èn gang tidligere i mitt liv for så mange år siden at jeg ikke husker så mye av det, tenkte jeg at dette må jo for fææn gå greit. Null stress, bare chill. Greit med en sjekk, nothing to it liksom. Etter en liten stund kommer det en voksen dame ut og sier navnet mitt. Jeg reiser meg, vi hilser, veksler alskens høflighetsfraser og bla bla bla, og alt står fortsatt ganske bra til i nervene. Dama er hyggelig, dette går fint. Før vi går inn på kontoret sier a: «Jeg har med meg en student i dag, går det greit for deg?». Jeg smiler og sier at det er helt i orden, og tenker at dæven, nå skal jeg tilogmed få bidra til å fremme helsenorge, være til hjelp i en ekte leges utdanning. Så fint a gitt!

Men. Det jeg ikke var forberedt på, var at studenten inne på kontoret, studenten som skulle lære om gynekologi aka «læren om kvinner», var selveste definisjonen på nydelig. Nydelig mann. Høy og mørk, kanskje tre-fire år eldre enn meg selv, med halvlangt hår og skjeggstubb. Han reiste seg da jeg kom inn og hilste på meg med et så  imponerende fast håndtrykk at å slippe taket gjorde vondt, men jeg stressa litt med det allikevel fordi mine hender hadde på rekordtid blitt rekordklamme, og da mener jeg klammere enn godt voksne, bortkommende nordmenn på grønnsaksmarked i Thailand på den tiden av året hvor luftfuktigheten er aller fuktigst. Jeg gidder ikke legge skjul på at kjekke menn gjør meg nervøs, kanskje spesielt når de skal være vitne til og studere en undersøkelse av lillekjerringa. Under samtalen før undersøkelsen satt jeg mest og gjorde det jeg kunne for ikke å begynne og le da jeg blir veldig lattermild når jeg blir nervøs, noe som gjorde det litt vanskelig å konsentrere seg da jeg i tillegg prøvde å si til meg selv at; Ingen vei tilbake nå, Julia, slæpp åff, nå slår du et slag for denne guttens utdannelse, manner deg opp og acter cool. Dette var som sagt det jeg prøvde å tenke, men en annen setning overdøvde alt annet så til de grader at den gikk som et ekko fra side til side i kraniet mitt: DU ER RØD I TRYNET, JULIA. NÅ ER DU DRITRØD. DU ER RØDERE ENN RØDEHAVET BLE DA MOSES STAKK STAVEN I VANNET. DU ER RØDERE ENN EN SKYHØY HASJRØYKERS ØYNE, DU ER RØDERE ENN ROSER OG POSTMENN OG BLOD.

Et noe eldre bilde fra Hellas som illustrerer godt hvor rød jeg kan bli (her er jeg riktignok solbrent og har lagt på et snapchatfilter, men tror det er omtrent parallellt med slik jeg så ut der inne).

Jeg er ei jente som rødmer forbanna lett. Det er lettere å få meg til å rødme enn å ta opp oksygen. Altså å puste. Grunnen til dette er egentlig ikke at jeg blir så fort pinlig berørt, men heller at jeg ofte tenker «er jeg rød nå?», noe som da gjerne fører til at jeg blir nettopp rød, uten at jeg har vært flau i utgangspunktet. Men i dette tilfellet, hvor jeg snakket med gynekologen om alle underlivsplager jeg noen gang har hatt siden tidenes morgen (ikke at det er så unormalt mange altså, but still), for så å ligge med frua bar med et bein høyt mot nord og et mot sør med ei dame imellom mens Norges kjekkeste mann står ved siden av meg og prater om dagligdagse ting og jeg ikke veit helt hvor jeg skal feste blikket ettersom jeg tross alt har diverse gjenstander ganske langt oppi slufsa, og at det derfor føles noe merkelig med ellers normal øyekontakt, syns jeg at jeg ihvertfall ikke rødmer helt uten grunn.

Når alt dette er sagt, vil jeg gjerne benytte anledningen til å berømme studentens profesjonalitet midt oppe i mitt innvendige nervesammenbrudd. Jeg har stor tro på at han kommer til å bli en fortreffelig lege, enten han blir gynekolog, hjernekirurg eller øre- nese- halsdoktor. Jeg håper han lærte noe av å kikke på ultralyden av eggstokkene og blæra mi (som forresten ser bra og friskt ut, til den som eventuelt måtte lure på det).

Vi blogges!

 

NÅR EI JENTE FÅR SKJEGG


I går satt jeg og mamma i sofaen og var såkalt interaktive. I dagens teknosamfunn er det viktig å gi seg selv litt ro, ved å legge fra seg alt som gir fra seg blå stråling noen minutter, bare for å fokusere på det levende livet, det ekte og det nære, kan du si da. I går hadde jeg og mamma altså et slikt øyeblikk. Vi skravla om ditt og datt og småtteri, frem til mamma Vera avbryter seg selv midt i en setning, strekker sin høyre hånd med to av fingrene formet som klype mot meg, og ser i retning haken min med et intenst blikk. «Jeg håper ikke det derre der sitter…» «AU!» Skreik jeg idet Vera nappet til, sperret opp øynene og rettet dem mot uhyret av et hår hun nå hadde mellom fingrene. «Fast..» avsluttet hun med en hes, hviskende stemme.

Jeg kikka på Vera. Så kikka jeg på skjegghåret. Så kikka jeg på Vera igjen. Jeg åpna kjeften og begynte sakte og forsiktig å gispe etter luft. Vera satt pip stille, og avventet min reaksjon med et storøyd steinansikt. «å fytti hælvete» stotra jeg fram, fortsatt på innpust, før lungene mine ga etter og både Vera og jeg knakk fullstendig sammen i en ærlig og intens latterkrampe. Vi fikk ikke fram et ord på lang tid, da vi begge befant oss i en helt euforisk tilstand over funnet vi hadde gjort, og hadde mer enn nok med å tørke tårer og få i oss oksygen i noen minutter. Men plutselig datt alvoret i situasjonen ned i meg. Er jeg i ferd med å gro helskjegg?

Skjegget tilhører: Humlesnurr

Håret var riktignok syltynt og hvitt, og grunnen til at Vera oppdaget det var at sola traff det gjennom vinduet. Men alikevel, jeg hadde et hår på haka. ET HÅR. De aller fleste har småhår i ansiktet, men i sekundene før Vera tok det bort føltes det som hun snurra det fem-seks ganger rundt fingeren før hun dro til. Og selv om håret nå er borte ligger fortsatt hårets tilhørende sekk et sted rett under huden og godgjører seg. Kanskje forbereder seg på å gro noe bedre, noe sterkere, noe mer robust.

Skjegget tilhører: Bjarte Tjøstheim.

Er det sånn, at fordi navnet «Julia» betyr «dunskjeggete», vil jeg fra nå av ikke bare måtte barbere legger og lår, men også hake og kinn? Vil jeg bli æresmedlem i Conchita Wursts (den skjeggete damen som vant mgp i fjor) fanklubb? Vil jeg på et punkt i livet kunne skrive under en vikariatkontrakt for Kristofer Hivju? Jaja. Vi har alle vårt. Jeg har btw brukt altfor lang tid på å photoshoppe disse bildene, og jeg har nytt det mye mer enn jeg bør. Dessuten satt jeg en stund og sammenlignet meg selv med kontra uten, og tok meg selv i å tenke at jeg faktisk er en del finere med. Så kanskje det at jeg har begynt å få litt skjeggvekst her og der ikke er så veldig fælt allikevel?

For flere skjeggoppdateringer: LIK JULIAFRIKA PÅ FACEBOOK HER

Skjegget tilhører: Kristofer Hivju.