«KLE AV DEG» ER ET RELATIVT BEGREP


For litt siden ble jeg fortalt en historie jeg tror jeg aldri kommer til å glemme. En sann historie, så lættis at jeg lett kunne droppe kaffen en hel nattevakt da jeg fikk så latterkrampe at kjeven verka hver gang jeg tenkte på den. Jeg skal prøve å gjenfortelle den akkurat sånn jeg så for meg at scenarioet utspilte seg.


Ultrafacepalm

Historien gikk omtrent slik:

«Jeg skulle på MR av ryggen her forleden, og hadde møtt opp tidlig på sykehuset. Etter å ha sittet og ventet en stund kom det ut en lege som ropte opp navnet mitt. Jeg reiste meg opp og ble ledsaget inn på et nytt, stort rom med flere båser man tydeligvis skulle inn og gjøre seg klar i før man tok en MR. Det var flere pasienter her som kom og gikk. «Bare gå inn der og kle av deg du, så er vi straks klare», sa legen kjapt, og gikk inn på MR-rommet før jeg rakk å si noe. «Kle av meg? Jaja», tenkte jeg, og gikk inn i den nærmeste båsen. Som sagt så gjort. I Evas drakt dro jeg fra forhenget i båsen, og litt i mine egne tanker gikk jeg mot døren jeg hadde sett legen gå inn tidligere. Plutselig blir jeg revet ut av dagdrømmene da jeg går rett i brøstkassa på en mann, som tydeligvis akkurat var ferdig med MRen sin og på vei ut. Mannen så forferdet på meg med kulerunde øyne før han kjapt tok seg sammen og kikket ned i bakken mens han tassa rødmussen og brydd videre og ut av rommet. Jeg kunne skimte et snev av noe som lignet medlidenhet i ansiktet hans, han så på meg på samme måte som jeg ser på en hund med tre bein. I etterkant skjønte jeg jo at det var fordi han trudde jeg var stein gæærn.

Jeg gikk litt forfjamsa videre og inn på rommet hvor MR-undersøkelsen skulle foregå. Jeg lukket døra bak meg før jeg snudde meg mot legen og sa «yes, da er jeg klar!», før jeg oppdaget legens lamslåtte mine. Hun bare så på meg og blunket et par ganger før hun kjapt som et lyn dro et stort laken av MR-maskinen og kastet det mot meg. Det var omtrent da jeg forsto at frasen «kle av deg» er et relativt begrep, og at jeg kanskje hadde misforstått litt. Så der sto jeg, surra inn i et stort laken på en legeundersøkelse som egentlig ikke hadde noe med min psykiske tilstand å gjøre, men som allikevel er det sykehusbesøket som har forandret meg mest som menneske. Jeg har blant annet tillagt meg den vanen og alltid, uten unntak, spørre «hvor mye?» når noen ber meg kle av meg.»

Shoutout til verdens kuleste dame som lot meg blogge om flausa hennes!! Vi blogges B-)

Lik Juliafrika på Facebook her! 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *