JEG HETER IKKE JANNE


Grunnet min vits av et venstre øye, har jeg for en stund tilbake begynt med briller når jeg skal kikke på ting langt unna meg, som man jo kanskje behøver å gjøre en gang imellom. Brillene er omtrent like sterke som blandevann, men jeg merker en liten forskjell likevel, og bruker derfor brillene når jeg føler jeg trenger dem, sånn som for eksempel i en photoshoot for bloggen i sammenheng med et innlegg om briller og linser.



Da jeg kjøpte disse brillene fikk jeg også tilbud om gratis linser samt en time hvor jeg kunne lære å sette dem på, noe jeg seff takket ja til da linsepåsetting er en grasiøs kunst jeg gjerne kunne tenke meg et kurs i, selv om jeg, innenfor mitt ok-minus fungerende kranium, visste at jeg aldri kom til å gidde å bruke det.

Jeg møter altså da opp på Brilleland, og setter meg for å vente på linseeksperten. En bitteliten jente går forbi, ser på mitt rosa hår, smiler bredt og sier «HEI!». Jeg, godt oppdratt som jeg er, hilser pent tilbake og tenker at hvis alle hadde vært så blide som den jenta der hadde verden vært litt mer ok enn hva den er i dens current condition. Jeg fader away i en hyggelig tankerekke, men akkurat idèt jeg nesten har løst alle verdensproblemene, dukker en dame opp foran trynet mitt, nikker, og sier «Janne?». Jeg blir skremt og såpass forfjamset at jeg ikke rekker å reagere med noe annet enn et samtykkende «hahm!». Hæ? Sa hun JANNE? Jeg heter Julia. Hun skulle ha tak i Janne. Det finnes ikke en annen sjel i butikken, jeg har allerede avgitt positiv respons på hennes antakelse om at det er jeg som er Janne, og linsedama har allerede snudd seg og begynt å gå mot rommet hvor vi tydeligvis skal inn. Jeg skal prøve linser, jeg, men jeg aner jo ikke hva slags time Janne har bestilt. Øyetransplantasjon? Sikkert. Det har gått for lang tid til at å korrigere er aktuelt. Jeg har fulgt etter linsedama tvers over hele brillelandbutikken, sekunder har gått, sekunder hvor jeg har gått fra å være Julia til å bli Janne. Føkk. Nå får du bare rolle with it.

linsedama har gått helt bak skranken nå. Hun roter i noen papirer. Så sier hun: «Nei, Julia var det ja, jeg har visst omdøpt deg jeg, hehe, det er visst litt seint på dagen for denne skrotten min». «Hehe ja», sa jeg. Jepp. Enig. Jeg heter Julia, men du kan kalle meg Janne. I don’t give a fuck. Jeg er jo bare en amøbe som er for fjern til å rekke å rette på folk som sier feil.

Det er kanskje også derfor halvparten av hele mitt nettverk fortsatt tror jeg heter Julie. Men jeg heter ikke det. Og jeg heter ikke Janne. Jeg heter Julia, jeg er bare litt tåkete i pappen.

Da gikk vi inn, og jeg fikk prøve linser. Øvde en del på dette hjemme også btw, men fikk det ikke helt til. Det er jævlig vanskelig.



Så dette var altså historien om den dramatiske, livsendrende episoden på Brilleland for noen dager siden. Sjukt, sant? Men jeg fikk prøvd linsene og alt gikk helt smud etterpå, så til tross for høy puls og et øyeblikks horribel redsel over å plutselig og ufrivillig ha begått grovt identitetstyveri, var jeg veldig fornøyd på slutten av dagen. Livet!

Blogges.

 **LIK JULIAFRIKA PÅ FACEBOOK HER**

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *