Å VÆRE OPPMERKSOMHETSSYK


Hola! Lets be serr litt peeps.

Her en kveld klikka jeg meg innom en blogg skrevet av ei jente jeg kjenner, og som jeg pleier å lese. Jenta heter Sandra, og jeg oppfordrer forøvrig samtlige til ta en tur innom bloggen hennes HERhun skriver godt, er åpen og ærlig om livet, dessuten er hun ektere squat goals enn Beyoncè og Kim K. Ænivæi!

Sandra hadde nylig lagt ut et innlegg hvor hun skrev at hun ønsket seg spørsmål til en spørsmålsrunde, du veit, slik bloggere ofte gjør. Det er en god måte å connecte med leserne på, det er godt og motiverende for skrivesperra, og det er gøy. Jeg hadde en spørsmålsrunde sjæl for ca hundre år siden, lenge før bloggen hadde verken facebookside eller leserskare større enn en liten håndfull, men noen spørsmål fikk jeg, og jeg husker hvor moro det var å lire av seg skrønete svar til de som faktisk hadde tatt seg tid til å lure på ting om meg (noen av de dog påtvunget av undertegnede til å spørre meg spørsmål, lol).

Sandra hadde også fått mange morsomme og gode spørsmål fra hyggelige mennesker som tilsynelatende fulgte bloggen hennes på alt fra periodisk til daglig basis. Men et spørsmål skilte seg litt ut fra alle de andre, og lød som følger: «Hvorfor poster du så mye ting som skriker etter oppmerksomhet? desp?». Jeg så også at et annet ord ble brukt, et ord jeg ikke helt forstår; Oppmerksomhetssyk.

Og så sitter jeg der igjen da, atter en gang etter å ha lest i et kommentarfelt på nett, og lurer på hvorfor disse trolla ikke snyter seg i dasspapir som alle oss andre fremfor å kline snørra si utover hele verdens sosiale medier. Dette er en uskyldig kommentar i forhold til mye annet som blir skrevet, selvsagt, men i min verden er den i hvert fall per definisjon nedlatende, arrogant og bare helt og fullstendig unødvendig. Og hvor mange kronikker skal det egentlig skrives om det her før det indoktrineres hos samtlige at verden blir et litt koseligere sted om vi er snille med hverandre? Hvordan er egentlig hjernen skrudd sammen hos de som tror det er bedre å være sassy og spotsk enn å heller la vær å si noe? For kjære vakre vene deg, din tanke er fri og ingen skal få ta fra deg dine spydige tanker om hvem du nå enn måtte hate så fælt, men hvorfor må du fortelle om det? La meg få påpeke at nå snakker jeg på generell basis om hat, mobbing og usakligheter på nett, og ikke nødvendigvis kommentaren som Sandra fikk. Men la oss gjøre den om til spørsmål som omhandler oss alle, og svare på dem på saklig vis, shall we? Svarene mine blir selvsagt kun refleksjoner og hypoteser, men yo. Vi prøver!


Hva et bilde av kattungen min gjør her, spørru? LOL, MITT FORA, JEG BESTEMMER ILLUSTRASJONSBILDENE!! Kanskje man kan tolke det som en slags symbolikk for å prøve å takle negativ respons på en grasiøs måte, men at kroppen ikke greier det helt? 

Er vennene dine på Facebook oppmerksomhetssyke fordi de oppdaterer statusen sin innimellom? 

Mitt svar: Nei. Å skrive Facebookstatuser er ikke sykelig. Det er snarere et ønske om å formidle, og et ønske om respons. Har du tenkt over i hvor mange dagligdagse situasjoner dette er tilfelle? Denne formen for dialog, formidling og respons? Sjekker du inn på Palmesus i Kristiansand så er det fordi du vil fortelle vennene dine at du er der og at det er noe du ønsker å dele med vennene dine. Det er ikke sykelig, det er en måte å spare på minner på.

Er læreren din oppmerksomhetssyk fordi h*n prøver å holde på opperksomheten din gjennom skoletimen? 

Mitt svar: Nei. Tuller du? «Oh jeez, ah, heck, læreren min står og prater til oss oppe ved tavla hele jævla timen og bare forventer at av skal lytte til det han har å si bare fordi han har tatt en lang og vanskelig utdannelse for å formidle kunnskap videre til kommende generasjoner. Så forbanna oppmerksomhetssjuk han er a!» Lollorama, KOKO! Greit, dette eksempelet var litt far off da, i’ll give you that, men jeg huker det av som valid!

Er politikere oppmerksomhetssyke da de fronter sine paroler i media? 

Mitt svar: Nei. Oppmerksomhet vil de åpenbart ha, for igjen så handler det om kommunikasjon, formidling og respons. Men det er ikke sykelig.

Er forfattere oppmerksomhetssyke når de gir ut en bok og betaler for annonsering og reklame? 

Mitt svar: Nei. Å være forfatter er en jobb, og en hard en sådan. Og skal man lykkes må man jobbe hardt, og sloss for nettopp oppmerksomheten. MEN DET ER IKKE SYKELIG. 

Også til the main point da; er bloggere oppmerksomhetssyke fordi de deler tanker og erfaringer fra og rundt sitt eget liv? 

Mitt svar: nei. Bloggere er skribenter, ofte type amatør (hvilket spiller ingen rolle), som har skapt sitt eget fora hvor de kan poste hva de måtte ønske uten å plage noen som ikke ønsker å lese eller se det de poster. Noen skriver med ambisjoner om å bli best i faget, noen bruker det som trening, noen bruker det som terapi, noen har det som hobby. Vi tvinger ingen til å gå inn på bloggene våre. Vi sender deg ikke hatbrev i posten eller plasserer en pose med brennende bikkjedritt på trammen din om du går inn på bloggene våre, begynner å lese, skjønner at dette ikke interesserer deg og går ut igjen. Du trenger ikke følge oss, og du har all rett i verden til å scrolle forbi postene våre om de mot all formodning skulle dukke opp på Facebook. Er du ikke interessert i sport så liker du ikke «Sport Nettavisen» på Facebook. Du kan til og med blokkere hele siden om du vil. Og dette kan du også gjøre med min blogg, Sandras blogg, og alle andre bloggere, nettsider eller mennesker du ikke ønsker å gi oppmerksomhet! Er det ikke en fantastisk verden vi lever i? Da sparer du deg for den ene scrollebevegelsen med tommelen du er nødt til å utføre for å bla forbi det du ikke liker som allikevel dukker opp, som tross alt koster deg langt mindre tid enn det det gjør å legge igjen en hatkommentar 😉


Lurker du i buskene, slik Hjørdis gjør her, etter neste blogger du finner uinteressant for å fortelle dem at de er nettopp det? Slutt opp. Les en bok eller noe sånt isteden. Bingewatch Game of Thrones kanskje. Det er dritbra. 

Jeg har aldri helt skjønt den greia hvor folk så voldsomt aggressivt skal irritere seg over alt som dukker opp foran dem som de ikke ønsker å se. Èn ting er å være uenig med hverandre, det blir noe helt annet! Saklig debatt skaper løsninger, og løsninger bygger landet. Men dette handler om unødvendig dritt, mobbing, usaklige kommentarer skrevet kun for å dra andre ned i søla. Det vil ALLTID finnes UENDELIG med kronikker, informasjon, bilder, videoer og saker og ting som interesserer akkurat deg langt oppi ratata, men jordens populasjon har nå en gang utviklet seg slik at vi er forskjellige, og one man’s trash is another man’s treasure etc etc etc. Jeg synes det er helt rart å kronikkere om det her, jeg som 10000000000 andre, men gud som det irriterer meg at vi fortsatt er så opptatte av å plante det frøet som vokser seg til en vond klump i magen hos andre. For det er ikke alltid det skal så mye mer til, enn en sånn kommentar som for eksempel det Sandra fikk. Jeg husker for eksempel min aller første hatkommentar på bloggen, som jeg fikk da jeg var på ferie i Egypt. «Blablabla herregud så tragisk blabla for en taper du er blablabla alle kan visst blogge nå til dags». Sleng inn litt flere fornærmelser og noen flere skrivefeil så haru’n, lol. Den kom fra ukjent IP-adresse og var sannsynligvis fra et menneske jeg aldri har møtt, men allikevel svelget jeg kommentaren, kommentaren ble til et frø, og frøet ble til en klump i magen de tre neste dagene av ferien min. Jeg slettet den kommentaren med en gang jeg hadde lest den, og det angrer jeg veldig på i dag. Jeg angrer på at jeg ikke svarte med humor og kjærleik tilbake, for det tror jeg vedkommende hadde trengt.


Sett deg heller ned og lukt litt på planter og blomster, honey. Verden er vanvittig vakker kjære!

Så! Kronikkus Finitus, moralen er som i mange i Disneyfilmer samt en del av Æsops fabler eller wtf han het for noe igjen han som skrev om løven og musa; Vær ålreite mot hverandre a. Plis.

Lik Juliafrika på Facebook her! 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *