GRÅTENDE BABYER PÅ BUSSEN


Her en dag skulle jeg en tur til Drammen. Jeg skulle ta buss og gikk på den i Hvittingfoss, betalte, fikk billett og satte meg ned noen rader bak i bussen. Noen seter bak meg satt det en dame, med ei lita jente på 6-7 år kanskje ved siden av seg, og en liten baby i babysetet foran seg. Jeg pleier vanligvis å høre på musikk på bussen, men hadde glemt headsetet mitt den dagen og fikk dermed med meg litt av det som skjedde rundt meg.

Dama med barna virket sliten, lei seg og frustrert. Babyen gråt litt, slik babyer gjerne gjør, og den vesle jenta ved siden av krevde sin del av oppmerksomheten, slik barn gjerne gjør. Men så hører jeg henne snakke i telefonen, og sier oppgitt at hun bare må gå av på neste stopp, flere stopper før hun opprinnelig skulle av, fordi noen av de andre passasjerene hadde blitt sinte på henne og at hun ikke orket å sitte der mer. Folk hadde altså blitt sinte på en mor fordi babyen hennes gråt på bussen. Og når folk blir sinte på en mor som helt åpenbart gjør så godt hun kan fordi babyen hennes gråter, da er de folka rasshøl.

Jeg hørte henne synge «det bor en baker i østre Aker» med lav, mild, beroligende mammastemme. Jeg hørte henne prøve å skjule frustrasjonen i stemmen da den vesle jenta maste om de var framme snart. Jeg kan ikke fatte og begripe hvordan noen virkelig kunne blitt forbanna på dette mennesket, som bare virket å være en god, tålmodig, nydelig mamma med en utålmodig datter og en litt sliten baby? Tåler man ikke lyden av en gråtende baby kan man enten ta taxi, kjøre bil, gå eller rett og slett bare ha med seg ørepropper når man reiser kollektivt. Men det er litt synd det også. For jeg for eksempel, som satt der uten musikken min, jeg hørte riktignok denne babyen gråte. Men jeg hørte også denne babyen le, og babylatter må jo være noe av det fineste å lytte til i verden. Den fikk i hvert fall meg til å smile der jeg satt. Jeg og den lille familien gikk av på samme stopp, og da jeg fikk litt kjapp øyekontakt med moren midt oppi et lite kaos av poser, barn, vesker og barnevogner, så benyttet jeg sjansen til å fortelle henne at jeg syntes hun hadde gjort en fantastisk jobb med barna på bussen, at jeg hadde skjønt at det hadde vært litt dårlig stemning og at jeg håpet hun ikke tok seg nær av det. Da fortalte hun meg at flere passasjerer hadde vært sinte på henne hele turen, og at det hadde vært veldig ubehagelig. Forståelig nok var hun sikkert litt sliten, men hun smilte bredt allikevel, fikk balansert posene og veskene og barna, takket for praten og la oppreist, positiv og stødig i vei videre.

Jeg forstår at mennesker som er plaget med hodepine, er fyllesjuke, slitne eller av en eller annen grunn irriterer seg veldig over barnegråt, kan synes det kjennes ut som om det borres i hjernebarken da babyskrik forekommer. Men nå er det nå en gang slik at alle har lov til å reise kollektivt, enten du er 0 eller 100 år. Og løsningen er så enkel og billig; ørepropper. Eller boikott av kollektivtrafikk selvfølgelig, men det er da vitterlig litt unødvendig spør du meg.

Så shoutout til deg, du mammaen med den beroligende sangstemmen og den positive innstillinga, jeg håper dere kom frem dit dere skulle og at dere har det helt topp og at du nyter lyden av latteren til babyen din. For den er helt nydelig! Og til alle dere andre frustrerte mødre med gråtende babyer på offentlige plasser: dere er forbanna fantastiske. Klem til dere!!

I mangel på gråtende babyer å illustrasjonsfotografere slenger jeg med et såkalt smilebilde av meg selv fordi jeg har hørt at smiling er smittsomt. Inget innlegg uten bilder, og ingen ordentlig blogger uten bilder av seg sjæl. 

Lik Juliafrika på Facebook her!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *