KJÆRE KAJA; DU ER 16 ÅR OG BEINTØFF


Dette innlegget er opprinnelig skrevet 04.08.2016

 

I kronikken du skrev i Dagbladet 2. August Kaja, skriver du engasjerende og reflektert rundt en av de absolutt viktigste debattene vi som samfunn tar for oss i dag. Du skriver med empati, forståelse og håp mellom linjene, samtidig som du kritiserer et system som må forbedres, og Sylvi Listhaug, ei dame det er livsviktig for både oss og krigsofrene i Syria at gjør jobben sin godt.

Du er ung, men til tross for dette er du en saklig, god og faktaorientert samfunnsdebattant. Det er tross alt ungdommen, du og jeg, vi, oss, den kommende generasjonen, som skal leve i og ta vare på dette landet da nettrolla som nå angriper deg fra alle kanter er borte. Det er ditt, ditt og mitt, vårt engasjement som er det viktigste i fremtiden, og derfor skremmer det meg veldig at enkelte prøver å kvele deg til stillhet med helt vanvittig stygge, usaklige og morbide kommentarer. Men du, Kaja, du er faen meg en helt.

Du er 16 år, og folk bruker det som et motargument i parolen du debatterer. Når en motdebattant må bruke forfatters alder som motargument, er ikke dette da et tegn på mangel på andre motargumenter? Usaklig? Irrelevant? Du har blitt truet, trakassert og utsatt for ord jeg aldri i mitt liv hadde sett for meg ville bli sagt til en 16-åring i en politisk debatt før kommentarfeltenes tid, og det fra mennesker som bruker muslimers kvinnesyn som hovedargument for å «sende de tilbake dit de kom fra» eller «stenge grensene». De forteller deg at du fortjener å bli voldtatt eller at du skal hoppe i havet, fordi du kritiserer et system du skulle ønske var bedre. Bedre til fordel for alle, både for «oss» og for «dem», gruppene enkelte så gjerne deler oss beboerne av Tellus inn i.

Saklig kritikk må du regne med når du forfatter i media. Dette hadde du sikkert også gjort. Du var sikkert også forberedt på at trolla ville krype ut av hulene sine for å skremme deg til stillhet, men det er vanskelig å gjøre seg mentalt forberedt på noe som dette. Å bli stilt så til de grader til veggs, av mennesker som umulig egentlig kan ønske seg debatt, men snarere skriver kun for å såre, skremme, skade. Jeg har opplevd det samme som deg, Kaja, jeg har uttalt meg i innvandringsdebatten og blitt bedt om å dra til helvete og aldri komme tilbake. Jeg har fått langt over 100 kommentarer i innboks og i kommentarfelt hvor jeg blir fortalt hva for en dum, blond og naiv liten jente jeg er som ikke vil innse at samtlige muslimer er terrorister. Jeg husker den vonde klumpen i magen og jeg husker de dagene etterpå hvor jeg faktisk kjente på litt redsel hver gang det ringte på døra.

Jeg skrev naturligvis ikke et eneste sted at jeg er IS-sympatisør. Jeg skrev derimot, slik som deg, at det er ingen som har følt Islamsk Stats vrede like sterkt som flyktningene.

Jeg skrev ikke et eneste sted at jeg synes vi skal ta inn hele Syria til Norge. Jeg skrev derimot at vi må hjelpe innenfor den grad det er mulig, ta våre forhåndsregler og ro med vår åre i skipet som er verden.

Jeg skrev ikke et eneste sted at jeg har svaret på problemet. Jeg skrev derimot at vi må føre gjerne heftig, men saklig debatt rundt dette. Vi må tåle å være uenige uten å kalle hverandre små, ubetydelige horer. Debatt skaper løsninger. Usaklig dritt skaper større distanse mellom oss.

Jeg skrev ikke et eneste sted at jeg støtter hvert eneste aspekt ved islam. Jeg skrev derimot at jeg er svært kritisk til hele religionen, og at i min tid som frivillig på asylmottak har jeg hatt mange heftige diskusjoner med enkelte av flyktningene. Det vil si, de av dem som er muslimer. For husk at det faktisk er noen av dem som er kristne også, eller ikke spesielt troende i det hele tatt. Men hvordan skal vi kunne fortelle dem om og inkludere dem i vårt syn på verden dersom integrering ikke er en del av planen? La meg komme med et eksempel: Jeg og en venn jeg fikk på asylmottaket diskuterte homofili. Han mente det var synd i Guds øyne, men at det var opp til Gud å dømme vedkommende, og ikke han. Jeg mente selvfølgelig at dette var bullshit og at hvis det finnes noen Gud, så tviler jeg på at han er spess opptatt av legning (som forøvrig er like naturlig uansett bi, streit, homo eller lesbisk, det finnes blant mennesker og det finnes blant dyr, så hvorfor i alle dager skulle Gud skape hele verden uten å eventuelt fikse en så vanvittig «viktig» glitch i matrixen? beats me). Jeg viste ham et bilde av en venn av meg som er Drag Queen, og han utbrøt «Wow, he is so pretty!». Noen dager senere snakket jeg med han igjen, og han fortalte meg at han hadde tenkt mye på det jeg hadde sagt, og at han hadde lest en del om det vitenskapelige rundt homofili. De følgende ordene jeg fikk høre fikk meg nesten til å grine av glede: «I have changed my mind completely».

Tilbake til deg, Kaja: Du skrev heller ikke noe av dette. Du skriver ikke hvordan du vil fylle Norge til randen med kriminelle og voldtektsmenn. Du skriver at du ønsker å hjelpe. Vi kommer aldri til å greie og bekjempe forvridde, forjævlige kvinnesyn og trangsynthet med lukkede dører og lukkede sinn. Og dette gjelder like mye radikal kristendom som radikal Islam. Det er ditt engasjement som teller, Kaja. Det er vi som har makt til å forandre den verdenen vi skal vokse opp i. Du er ei beintøff jente som jeg tror og håper kommer til å fortsette å debattere saklig politikk fremover til tross for det du har opplevd de siste dagene.

Du må ikke tie, Kaja. Du må snakke høyere og høyere helt til ekkoet i nettrollas huler blir så uutholdelig at de ser seg nødt til å komme ut i lyset. For veit du hva? I sola blir troll til stein.

Mvh medblondie, i likhet med deg et dumt og naivt lite jentebarn som ennå ikke har valgt å miste trua på en bedre verden.

Lik Juliafrika på Facebook her 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *