VERDENS KJEKKESTE GYNEKOLOG


I går var jeg i Oslo hos en gynekolog. Ikke fordi det feiler meg noe, men fordi det var tid for en rutinemessig sjekk, samt å utelukke skremmende grunner til at jeg har menssmerter som periodevis griper tak i meg og vrir og vrenger på samtlige organer i kroppen min, og tvinger meg ned i knestående idet krampene setter seg. Ofte sitter jeg på huk i en ti minutters tid før vissheten om at jeg har svelget en rotte med rabies som gnager seg fra livmor til lever and back again gir seg, dødsangsten slipper taket og jeg kan reise meg kaldsvett opp og fortsette å gå.

Da jeg altså hadde kommet frem til venterommet utenfor gynekologens kontor, satte jeg meg ned og ventet på min tur. Jeg var ikke spesielt nervøs, selv om jeg bare hadde vært hos gynekolog èn gang tidligere i mitt liv for så mange år siden at jeg ikke husker så mye av det, tenkte jeg at dette må jo for fææn gå greit. Null stress, bare chill. Greit med en sjekk, nothing to it liksom. Etter en liten stund kommer det en voksen dame ut og sier navnet mitt. Jeg reiser meg, vi hilser, veksler alskens høflighetsfraser og bla bla bla, og alt står fortsatt ganske bra til i nervene. Dama er hyggelig, dette går fint. Før vi går inn på kontoret sier a: «Jeg har med meg en student i dag, går det greit for deg?». Jeg smiler og sier at det er helt i orden, og tenker at dæven, nå skal jeg tilogmed få bidra til å fremme helsenorge, være til hjelp i en ekte leges utdanning. Så fint a gitt!

Men. Det jeg ikke var forberedt på, var at studenten inne på kontoret, studenten som skulle lære om gynekologi aka «læren om kvinner», var selveste definisjonen på nydelig. Nydelig mann. Høy og mørk, kanskje tre-fire år eldre enn meg selv, med halvlangt hår og skjeggstubb. Han reiste seg da jeg kom inn og hilste på meg med et så  imponerende fast håndtrykk at å slippe taket gjorde vondt, men jeg stressa litt med det allikevel fordi mine hender hadde på rekordtid blitt rekordklamme, og da mener jeg klammere enn godt voksne, bortkommende nordmenn på grønnsaksmarked i Thailand på den tiden av året hvor luftfuktigheten er aller fuktigst. Jeg gidder ikke legge skjul på at kjekke menn gjør meg nervøs, kanskje spesielt når de skal være vitne til og studere en undersøkelse av lillekjerringa. Under samtalen før undersøkelsen satt jeg mest og gjorde det jeg kunne for ikke å begynne og le da jeg blir veldig lattermild når jeg blir nervøs, noe som gjorde det litt vanskelig å konsentrere seg da jeg i tillegg prøvde å si til meg selv at; Ingen vei tilbake nå, Julia, slæpp åff, nå slår du et slag for denne guttens utdannelse, manner deg opp og acter cool. Dette var som sagt det jeg prøvde å tenke, men en annen setning overdøvde alt annet så til de grader at den gikk som et ekko fra side til side i kraniet mitt: DU ER RØD I TRYNET, JULIA. NÅ ER DU DRITRØD. DU ER RØDERE ENN RØDEHAVET BLE DA MOSES STAKK STAVEN I VANNET. DU ER RØDERE ENN EN SKYHØY HASJRØYKERS ØYNE, DU ER RØDERE ENN ROSER OG POSTMENN OG BLOD.

Et noe eldre bilde fra Hellas som illustrerer godt hvor rød jeg kan bli (her er jeg riktignok solbrent og har lagt på et snapchatfilter, men tror det er omtrent parallellt med slik jeg så ut der inne).

Jeg er ei jente som rødmer forbanna lett. Det er lettere å få meg til å rødme enn å ta opp oksygen. Altså å puste. Grunnen til dette er egentlig ikke at jeg blir så fort pinlig berørt, men heller at jeg ofte tenker «er jeg rød nå?», noe som da gjerne fører til at jeg blir nettopp rød, uten at jeg har vært flau i utgangspunktet. Men i dette tilfellet, hvor jeg snakket med gynekologen om alle underlivsplager jeg noen gang har hatt siden tidenes morgen (ikke at det er så unormalt mange altså, but still), for så å ligge med frua bar med et bein høyt mot nord og et mot sør med ei dame imellom mens Norges kjekkeste mann står ved siden av meg og prater om dagligdagse ting og jeg ikke veit helt hvor jeg skal feste blikket ettersom jeg tross alt har diverse gjenstander ganske langt oppi slufsa, og at det derfor føles noe merkelig med ellers normal øyekontakt, syns jeg at jeg ihvertfall ikke rødmer helt uten grunn.

Når alt dette er sagt, vil jeg gjerne benytte anledningen til å berømme studentens profesjonalitet midt oppe i mitt innvendige nervesammenbrudd. Jeg har stor tro på at han kommer til å bli en fortreffelig lege, enten han blir gynekolog, hjernekirurg eller øre- nese- halsdoktor. Jeg håper han lærte noe av å kikke på ultralyden av eggstokkene og blæra mi (som forresten ser bra og friskt ut, til den som eventuelt måtte lure på det).

Vi blogges!

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *